Da var vi endelig på plass igjen. Vi er i hus, har fått båden kjøkken, stue, bad og ikke minst vann ,strøm og etterlengtet internett på plass, og vi har det rett og slett som plommen i egget i vårt nye rede.
Føler jeg har LITT å ta igjen på bloggfronten, men vi får se om jeg orker å oppdatere dere på de siste tre mnd. Jeg får heller bare være flink framover, og så kanskje jeg sper på med litt "gammelt nytt" innimellom.
Tiril har blitt skikkelig stor jente nå, 8mnd, og fortsatt minst like blid og god som før. Hun smiler og ler stort sett dagen lang, og det er en fryd å være hjemme sammen med henne. I forrige uke var permisjonen min over, og Kris hadde sin første uke i pappapermisjon -trodde vi... Helt til det på torsdag ramla et brev ned i postkassa hvor det sto at han ikke har krav på permisjon siden han har vært sykmeldt. Hørt noe så idiotisk?? Ukene hans ble automatisk overført til meg, og jeg får da 9 og 1/2 måneder med datteren vår, og han får ingenting! Utrolig trist! Misforstå meg rett, jeg er selvfølgelig sjeleglad for den tida jeg får med gullet, men det er jo for j*?&%# at pappaen ikke skal få noe tid sammen med jenta si, han hadde jo gleda seg sånn... Men det var ikke noe å gjøre med det sa damen i telefonen, og Kris måtte begynne på jobb igjen i går etter ei uke "permisjon" -uten lønn...
Tiril vokser og trives i det gule huset. Det vil si, hun har ikke blitt så mye større i størrelse (lita og nett frøken) enn hun var sist jeg oppdaterte, men det skjer mye på alle fronter. Hun sitter selv, spiser brødskive, middag, frukt og får stort sett smake på det meste (men ikke noe kake eller godteri på denne jenta før hun fyller året), hun babler, gjøgler, og begynner å bli ganske så utspekulert -noe vi har fått kjenne på kroppen om nettene. Men det har blitt bedre de siste to ukene. Da vi flytta inn i huset begynte hun å sove på sitt eget rom. Det har gått mye bedre enn forventa, men det er desto lengre å gå for trøtte foreldre når poden vil ha smokk el oppmerksomhet både en, to eller ti ganger om natta. Men som sagt, det går bedre nå.
I går sa hun "mamma" for første gang (*smelt*). Det var vel ikke akkurat meg hun sikta til da hun uttalte disse lydene, men uansett, de varmet meg langt inni hjerterota! Og nå når jeg har skrevet dette, har lillegull våknet og ropt på "mamma" igjen -flere ganger. Ikke sånn babyprat mamamamama, men rett og slett MAMMA. Nå begynner jeg å lure (og håpe) hehe...
Hun sier også "hadet" når vi drar (når det passer henne vel og merke), hun viser hvor stor hun er ( også dette til sin egen tid), hun nusser og vinker og er rett og slett helt bedårende :)
Hun har ikke begynt å krype enda da -til alles store frustrasjon. Det har riktignok vært godt å vite sån cirka hvor hun befinner seg til enhver tid, men hun blir svært krevende når hun ikke kommer seg rundt på egenhånd, og i tillegg er utstyrt med et skummelt temperament og sterk vilje.... Vi krysser fingre for at hun finner ut av det en dag om ikke så lenge (jeg skla vel få spise disse ordene og lengte tilbake når hun er både høyt og lavt).
"Sååååå stoooor"
Kavring er digg når det klør i små gommer 
Her oppdaterer man seg om hva små barn bør spise. Mat er GODT :)
Nydelig i finstasen (gave fra mammaen til Cegga, tusen takk "mor")
