Barndomshjemmet i boks

I dag har vi kjøpt oss hus, og det er litt koselig å tenke på at vi i dag gjorde en investering som vil bety mye for Tiril og hennes barndom. Jeg har selv vokst opp i det strøket huset ligger i, og håper hun går en like lykkelig barndom som meg i møte. Huset er beskjedent -ennå- men kjenner jeg arbeidsjernet av en samboer rett, så er det ikke lenge før eiendommen stråler.



Stakkars kjæresten må regne med å bruke tid og krefter på dette prosjektet framover, og Tiril kommer til å bli drittlei av å måtte henge med mamma dagen lang. Men det vil nok være verdt det! Vi satser på å få solgt vårt nåværende hjem så snart som mulig og med en god pris, slik at vi kan være inn i nyhuset til jul.



Ellers så har Tiril begynt å le av "borte-titt-titt"-leken. Hun lo av dette for første gang på lørdag (22. sept.), og siden har det bare fortsatt. Jenta vår har, som sin mor, skikkelig dårlig humor når hun er trøtt. Hun kan gå ifra tårer til latter på et sekund, og da er det ikke mye som skal til. Hun ler og hviner og er sååå herlig :) Og så har hun oppdaget mobiltelefonen... Denne spennende lille duppeditten som lyser og lager lyder blir viet masse oppmerksomhet for tiden, og er mer spennende enn noen som helst leke.



På søndag var vi på Egon i tårnet, og der fikk Tiril sitt livs første ballong. Vi var der sammen med Kjetil, Karin, Sofie og Emil. Sofie fikk en grønn ballong, og Tiril stirret storøyd. Jeg trodde hun var for liten til å bry seg med sånt ennå, men neida... og fasinasjonen var stor da hun fikk en egen. Hun glodde, spiste på tråden og koste seg med ballongene (ja hun måtte jo få to) under hele måltidet. Dagen derpå fortsatte vi ballongleken hjemme, og joda, det var fremdeles like gøy