I hele forrige uke hadde vi storslagent besøk. På mandag sto ei elgku med kalv og en ung okse nede på veien. Det var Kristian som la merke til dem først da han jobbet i hagen, og han fikk Tiril og meg ut på verandaen for å se. Vi prøvde å prate litt med gjengen der nede, og plutselig kom både ku og kalv opp leiretrappa ved garasjen. Gjett om Kris var snar med å komme seg i hus!? Etterhvert kom også oksen slentrende etter, og det var gøy å høre hvordan de faktisk pratet sammen. De trivdes godt i hagen vår, og ville ikke rikke seg. De kunne ikke brydd seg mindre om oss som hang i vinduet og snakka til dem (noe annet enn skvetne rådyr ja). Men det ble nesten for mye nærkontakt, og etter masse skremming (og ei nabokone med en høylydt kasserolle) ruslet de tilbake til skogen.
Men de hadde tydligvis lagt sin elsk på eplehagen, og da vi sto opp på tirsdag var det to store søkk i plena (der de tydeligvis hadde funnet det for godt å tilbringe natten).
Nå har vi ikke sett dem på et par dager, og vi savner dem faktisk litt. Ikke hver dag man har skogens kongefamilie på besøk...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar