Lørdag 15. mars begynte Tiril endelig å krype (vel åle er vel heller riktig å si). Hun kommer seg endelig framover og får tak i det hun selv vil, og er blitt mye mere tålmodig på grunn av dette. Vi satt på gulvet og lekte, og plutselig gikk det opp et lys for henne, og siden har hun ikke vært til å stoppe :)
Tenner har det blitt 5 av (og den 6. er på vei) så da er det full pott på fortenner i overmunnen. Det å få tenner ser ikkr ut til å plage snuppa nevneverdig, hun er blid og smilende dagen lang. Hun er blitt så flink til å legge seg, både på dagtid og på kvelden, og det er tydelig at hun ønsker å sove selv, og koser seg i vogna og i senga -så lenge Ragnar er med vel og merke... I påska begynte hun plutselig å våkne i seks-tida, og være klar for en ny dag. Det setter mammaen og pappaen lite pris på, men vi håper på at det vil jevne seg ut når vi skal stille klokka til helga (og det hender jo at mammaen klarer å lure henne til å sovne en liten stund tett inntil seg -noe som er det beste som finnes! Elsker å ligge inntil henne og kjenne babylukta og høre på lufta som går ut og inn av de små lungene *sukk*).
Stadig flere ord kommer ut av den lille, herlige munnen; "hei", "hade", "mamma", "pappa", "bø" og "der" er neon ord vi (iallefall Kristian og jeg) kan høre mer eller mindre tydelig.
Hun er en bestemt liten frøken som vet hva hun vil, og gir klar og høylytt beskjed om det er noe hun ikke er enig i. Hun kan å kose, nusse, klappe, vinke, og hun danser stort sett hele tida. Hun viser oss hvor øyet og nesa er, og vi kunne ikke vært mer stolt av vår lille frøken.
Alt må utforskes, og snø er veldig spennende (ser ut som om hun er kledd for pol-vandring, hihi...)
Da oldemor og oldefar kom hjem fra Spanien like før påske, var det ei lita snelle som hadde blitt med i bagasjen -Tiril fikk sin første dukke, og gjett om det var stas!?
Dukka hadde til og med sin egen private "Ragnar" (Nasse Nøff)
Kanskje på tide å legge bort kameraet??
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar